Moonlight-ansatt Paul Ogier sykler The Bright Midnight, et grusritt på 1100 km og 20 000 høydemeter på 79 timer.

Bilder med tillatelse fra: Nils Laengher

Hos Moonlight består teamet vårt av lidenskapelige mennesker som elsker naturen. Hvordan, hvor og når betyr ikke så mye for oss så lenge vi er ute. Som et lite merke liker vi å drive med flere ting både på kontoret og i fjellet. Enten det er puddersnø til knærne, løpesko, klatring med sele og isøkser, eller klatring uten så mye, hos Moonlight lever vi for disse øyeblikkene.

"Med ultrasykling får du ikke sove, så du får mer ferietid gratis"

Endurance-utøver og Moonlights markedssjef Pauls ferie er ikke den typiske avslappende ferien med cocktail på stranden. "Med ultrasykling får du ikke sove, så du får mer ferietid gratis," fleiper han. Med Paul lærer du nye KPI-er som gjennomsnittlig kilometer per feriedag eller prosentandel av pendling til kontoret med sykkel – begge kan gå opp i tresifret antall.

Pauls oppsett frem mot løpet:

Paul har løpt ultraløp i årevis, men aldri et så langt i ett strekk. Det har vært en læringskurve fra A til Å, som vi sier på norsk. Løpet krever en grussykkel med ganske store dekk; Paul valgte en rask 43mm for å takle de grove stiene på ruten. Han utstyrte sykkelen sin med aerostenger, sykkelcomputere med navigasjon, MTB-pedaler, rammevesker og mekaniske reservedeler. «Det er sommer i Norge, så jeg tok med vanntette klær og en dunjakke. Det er ganske mye dagslys her, men hvis himmelen er overskyet, trenger du en kraftig lampe for å se, spesielt når du blir sliten, for ikke å snakke om de lange og mørke tunnelene,» forklarte han. «Jeg ville ha et lyssystem jeg kunne stole på og ikke trengte å lade på opptil 4 korte netter».

Om sommeren er nettene ekstremt korte her i nord. Ved polarsirkelen, på 66° nord, vil solen skinne i 24 timer. Like under, på 62,5°, i Tolga, en liten landsby med 1500 innbyggere, kan vi forvente bare noen få timer med halvmørke – avhengig av skydekket.

Her i Tolga samles 200 ryttere for å delta i The Bright Midnight, et unsupported bikepacking-ritt som dekker 1100 km og 20 000 høydemeter over de norske fjellene og fjordene – «a piece of cake», som de vi har daglig på kontoret. Kaker er gode. 

Hvis himmelen ikke er klar, bør du forvente noen timer med fullstendig mørke.

Jeg brukte Bright As Day 800, den letteste fra vår nåværende kolleksjon. Jeg har brukt den i mange ultraløp tidligere, og jeg vet at jeg kan stole på den. Dessuten kan jeg lade den direkte med min reservepowerbank om nødvendig. Jeg brukte blinkende modus på dagtid for ekstra sikkerhet på veien når det er trafikk. Jeg brukte trinn 1 og 2 i stigningene og full styrke (trinn 4) i de tekniske, steinete utforkjøringene.

Tidlig morgen i Jotunheimen.

"Jeg følte meg som en oppdagelsesreisende på en ubebodd mineralplanet."

Den berømte grusstigningen Tusenmeteren er 100 år gammel!

Paul, fortell oss mer om eventyret ditt. Hvordan håndterte du de korte nettene?

Jeg hadde ingen anelse om hvordan kroppen min ville reagere etter mer enn et døgn på sykkelsetet, så jeg forberedte nok mat og utstyr for enhver situasjon og fulgte med strømmen. Det tok meg 78 timer til slutt, så jeg tilbrakte 3 netter ute med lite søvn.

Kjører inn i en tunnel i Eikesdal etter midnatt.

Vi startet søndag kl. 10.00 og jeg syklet rett de første 400 km. Jeg fikk sykle den vakre fjellovergangen Aursjøvegen om natten, som var det mest magiske høydepunktet på ruten for meg. Jeg hørte på musikk og filmmusikk av Hans Zimmer, det gir meg motivasjon og får meg til å føle meg mer eventyrlysten. Det var et øyeblikk utenom tiden, jeg følte meg som en oppdagelsesreisende på en ubebodd mineralplanet. Men kort tid etter dykket ruten ned i en vakker dal hvor jeg gradvis kom tilbake til virkeligheten da jeg så noen gårder langs veien.

Rundt kl. 03.00 sto solen opp, og jeg ankom i nærheten av kontoret vårt i Åndalsnes en time senere. Jeg stoppet i 3 timer for en dusj og 2 timers søvn. Jeg var tilbake på veien kl. 07.00 og følte meg fantastisk.

En av mange pauser på bensinstasjonen.

Den andre dagen var tøffere. Jeg møtte mye motvind og ødela giret. Jeg klarte å fikse det, men det ville ikke fungere for de laveste girene. For første gang var himmelen klar, og til tross for at solen var varm og høy, var min mentale styrke på sitt laveste. Jeg bestemte meg for å stoppe lenger i Lom, på km 580, halvveis. Der stoppet jeg i 8 timer og sov i 6 timer. Ingen nattkjøring denne gangen; jeg rullet ut fra campingplassen kl. 04.00, det var en kald og tåkete morgen. Jeg fokuserte på det vakre landskapet jeg passerte. Tross alt er dette en arbeidsferie, ikke sant?

På dette tidspunktet visste jeg at jeg ville fullføre løpet neste dag, jeg måtte bare fortsette og unngå flere mekaniske problemer. Tanken på å passere midtveis ga meg så mye styrke, og jeg vurderte å pushe non-stop til målstreken. Jeg syklet til kl. 22.30, hvor jeg ble gjennomvåt over en fjellovergang og ble veldig kald. Jeg bestemte meg til slutt for å ta det sikre valget og stoppe noen timer før jeg pushet de 200 km den natten. Jeg bestilte et gjestehus og ble der i 3,5 timer, inkludert 1 times søvn. Jeg ble overrasket over hvor vanskelig det var å sovne. Sansene mine var veldig våkne til tross for at jeg følte meg sliten. Jeg var både spent og skremt av den siste strekningen. Kl. 01.30 ringte vekkerklokken, jeg rullet ut av sengen, pakket utstyret mitt, og 30 minutter senere var jeg tilbake på veien med lyset på, fast bestemt på å fullføre om ettermiddagen.

Det regner og er mørkt – Nei, denne Bright Midnight har jeg blitt lovet. Denne morgenen syklet jeg helt alene og så mange rådyr, harer, rever, og de vanlige sauene og kyrne som beveget seg fritt i fjellene. Jeg innså raskt at jeg ikke hadde nok mat, og at alt var stengt. Solen sto opp, men jeg følte meg ikke bra. Jeg hadde ingen anelse om tidspunktet på dagen, det var lyst, men gårder og landsbyer var stille. Ingen mennesker i sikte, enda mindre et åpent bakeri… Hva driver alle med? Bor det ingen her? Jeg følte meg fyllesyk, fortapt i tiden.

Noen våte stigninger og en regnfull, bratt utforkjøring senere nådde jeg endelig DNT Grimsdalen-hytta kl. 07.00. Jeg ble veldig godt mottatt av hyttevakten og fikk tatt en varm dusj og tørket klærne mine. Jeg spiste frokost med de lokale turgåerne og tok også en 30-minutters lur. Jeg hentet meg mye inn på det og fullførte uten mye mer trøbbel senere på ettermiddagen.

Grimsdalen.

Jeg avsluttet med en utrolig følelse av tilfredshet og fred etter alle disse timene eksponert for den vakre norske naturen. "Lang dag på kontoret," sa jeg til meg selv. Til slutt syklet jeg i 59 timer og sto stille i 20 timer. Vinneren av løpet, Alex McCormack, fullførte det på 56 timer, inkludert 2 timer med ikke-sykling!

En konkurrent tar en lur.

Alt i alt føler jeg at jeg hadde en flott første opplevelse med søvnmangel. Jeg følte meg ikke så sliten i løpet av dagen. Jeg tror jeg kunne ha fordelt søvnen mer jevnt. Det blir til neste gang! Jeg var veldig fornøyd med dette eventyret, og fikk litt av alt på noen få kondenserte feriedager, og ferienetter som en bonus.